hjem/homer

Jesper Just

16.01.2009 - 08.03.2009

Festivalutstiller 2009

Jesper Just (f. 1974 i København) har siden han gikk ut fra Det kongelige danske kunstakademi i København i 2003 blitt en av Danmarks mest synlige kunstnere på den internasjonale kunstscenen.

Arbeidene som vises er:

Some Draughty Window (2007)
8:00 min, 16mm på DVD

A Vicious Undertow (2007)
10:00 min, svart/hvitt, Super 16 mm på DVD

The Lonely Villa (2004)
4:30 min, Super 16mm på DVD

Jesper Just har hatt en rekke separatutstillinger ved anerkjente museer og gallerier, og mottok i 2008 2. premie i den prestisjefylte Carnegie Art Award for verket A Vicious Undertow, som forøvrig vises i utstillingen ved Tromsø Kunstforening. De tre arbeidene i utstillingen er en anledning til å bli kjent med ulike sider av Justs kunstnerskap.

Justs medium er video og film, men hans arbeider skiller seg på flere områder fra mye av den video- og filmkunst vi har vært vant til å se i gallerier og museer. Siden det som kan kalles hans gjennombruddsfilm, No Man is an Island (2002), har filmspråket i Justs filmer gått mer og mer i retning av den tradisjonelle Hollywoodfilmens uttrykk. På samme måte som en spillefilmregissør lager han sine filmer som påkostede produksjoner med et profesjonelt filmteam og skuespillere. Denne måten å arbeide på er noe vi har sett hos flere og flere kunstnere som lager film primært for utstillinger, for eksempel Eija-Liisa Ahtila, Matthew Barney og Isaac Julien. Justs særpreg ligger i måten han både benytter og avviker fra konvensjonelle spillefilmens estetikk og fortellerform. I omtaler av Just trekkes det gjerne paralleller til stemninger i filmer av Bergmann, Resnais, Hitchcock, Lynch og Antonioni.

I The Lonely Villa (2004) låner Just visuelle elementer fra film noir: deler av rommet ligger i fullstendig mørke, striper av høylys streifer utvalgte gjenstander. Filmens fortelling bygger i stor grad på mise-en-scène, vi befinner oss hele tiden i samme, dunkle rom og konstruerer i stor grad vår oppfatning ut fra gjenstandene vi ser. Eldre, gråhårede menn sitter ved hvert sitt lille bord, i noe som med sine tunge skinnmøbler og bokhyller kan minne om en herreklubb. Fra veggene ser to eldre portretter av kvinner ned på dem. Nettopp menn og forhold mellom menn er et tema Just har vendt tilbake til i mange av sine filmer. Scenen er et bilde på mannlig ensomhet, og manglende evne til kommunikasjon, så sterkt understreket at det lener seg mot det komiske.

Det siste forsterkes av telefonene, som står på bordet foran hver mann. Med en blanding av resignasjon og nervøsitet venter de at den skal ringe. I stedet for en telefonsamtale får vi imidlertid et uventet muskalinnslag med The Ink Spots’ slager om tapt kjærlighet, Adress Unknown. Det er absurd og komisk, men oppleves også som en voldsom og vakker frigjørende handling i det som kanskje er et far-sønn forhold, kanskje et kjærlighetsforhold, kanskje en eldre manns lengsel mot tapt ungdom. Vi vet ikke, og som i flere av Justs filmer forblir resultatet uvisst. (Filmens tittel er forøvrig hentet fra en film av filmpionéeren D.W. Griffith, etter et skrekkdrama av André de Lorde, Au Téléphone, fra 1871.)

Mangelen på dialog – i form av tale – i The Lonely Villa gjelder for alle Justs filmer. Mot et filmspråk som gjennom klipp og foto oppleves som familiært for den vanlige kinogjenger, virker dette fremmedgjørende. Samtidig er det gjerne nettopp intensiteten i sangen, kroppsspråket, pusten eller mimikken – det som erstatter talen – som gir en følelsesmessig nærhet mellom publikum og karakter. Bruddet med konvensjonell filmfortelling er i Justs filmer ofte det som skaper innlevelse hos betrakteren.

A Vicious Undertow (2007) åpner med et kamera som langsomt glir langs en kinesisk vevnad med landskapsmotiver, der vi flere ganger ser en ryggvendt skikkelse. Bevegelsen fortsetter over ryggen og skulderen på en silkekjole med kinesisk mønster, før kameraet trekker seg tilbake og vi ser kvinnen med kjolen sittende med ryggen til oss. Den ensomme kvinnen i den tomme restauranten, det kinesisk/østlig-inspirerte interiøret med utskjæringer og lakkarbeider, den film noir-aktige lyssettingen og bruken av svart/hvit-film kaller fram en rekke assosiasjoner fra filmhistoriens fiksjonsunivers og legger et slør av nostalgi og fiksjon over handlingen.

Den eldre kvinnens ensomhet utvikles etter hvert til lengsel og begjær, når en yngre kvinne og en mann dukker opp. I stedet for dialog plystrer karakterene filmens lydspor: Moody Blues’ symf-rock klassiker Nights in White Satin. I raske, påfølgende klipp danser hun med begge, inntil hun brått står på avstand og ser seg selv danse, snur seg og går ut i natten. I A Vicious Undertow flyter ulike virkeligheter sammen, fra bildeteppet i begynnelsen til kvinnen som betrakter seg selv. Hele filmen kan kanskje ses som en drøm, et øyblikkk der hovedpersonen fanges av en sjelelig understrøm, slik det pekes mot i tittelen.

Some Draughty Window (2007) er en film som skiller seg fra Justs eldre filmer. Her er det verken et drama der middelaldrende menn spiller sentrale roller eller musikalliknende innslag av sang. Scenen foregår i det som ser ut som et eldre, offentlig toalett, der en person sakte svever vektløs omkring i rommet. Lydsporet er suggerende der det skifter mellom fullstendig stillhet, åndedrett, vind og theremin-musikk. Det siste komponert og spilt av den kjente thereministen Dorrit Chrysler.

Der Justs tidligere filmer har handlet om relasjoner mellom mennesker, oppholder vi oss her kun ved et menneske. Her spilles det heller ikke med etablerte sjangere eller typer fra filmhistorien. Filmen begynner med et ekstremt nærbilde av et øye som åpnes, øyet til et menneske som ligger på gulvet. Den slutter med lyden av åndedrett som går opp i lyden av vind som rasler gjennom trekroners blader. Slik sett utgjør filmen en vertikal bevegelse, der vi underveis er vitne til ulike forvandlinger, speilinger og virkeligheter, som både vekker assosiasjoner om oppvåkning og død.


Just er en kunstner som kretser omkring det som gjerne blir kalt de store tema i kunsten: kjærlighet, lengsel, sorg og død. Alle Justs filmer har en historie der karakterene gjennomgår noe vi opplever som eksistensielt vesentlig og overskridende for dem selv, der de ofte ser seg selv utenfra. Det kan se ut som om det er disse øyblikkene av berøring, nærhet eller brudd, hva vi nå velger å kalle dem, som opptar Just. For betrakterne åpner han en dør til steder i mennesket der språket ikke er tilstrekkelig, der vanskelig definerbare, men allikevel avgjørende krefter hersker. I møtet med Justs filmer vil noen gå inn, andre stå igjen utenfor. Terskelen står sentralt, som for menneskene vi møter i hans filmer.