hjem/homer

Potential Architecture - Art Systems Environment kuratert av David Thorp

18.06.2016 - 25.09.2016

---
Alexander Brodsky, Sean Griffiths, Edvine Larssen, Joar Nango and Apolonija Šušteršič

Velkommen til utstillingsåpning:
Fredag 17.06.2016
20:00 Åpning
22:00 Sommerfest i BarEKA

---

POTENTIAL ARCHITECTURE
Art Systems Environment


Potential Architecture er ikke en utstilling om design og arkitektur. I dette tilfellet angår arkitektur organiseringen av komplekse systemer, aspekter ved levende bomiljøer som manifesteres i en tilnærming til samtidskunst som omfatter begge disipliner. Den tverrfaglige utvekslingen mellom kunstnere og arkitekter har i økende grad blitt et viktig felt for debatt og praksis. Kunstnere anser det byggede miljøet som et territorie med mulighet for å utforske identitet, lokal –global politikk og det som av og til blir omtalt som ”rommets poetikk”.

Potential Architecture har siden starten vært planlagt å finne sted i London og i Tromsø: Ambica P3, London viste utstillingen våren 2015, og denne sommeren vises en gjentagelse av konseptet i Tromsø Kunstforening. Prosjektet er et resultat av mitt besøk i Tromsø i mai 2012 og samtaler med Joar Nango om ulike betydninger av arkitektur. Påfølgende diskusjoner fulgte med kunstnerne Alexander Brodsky (Russland), Sean Griffiths (UK), Joar Nango (Norge) og Apolonija Sustersic (Kroatia) med meg selv og Hanne Gudrun Gulljord i Tromsø Kunstforening under symposiet Potential Architecture ved University of Westminster i april 2014. Til utstillingen i Tromsø har disse fire kunstnerne fått selskap av Edvine Larssen.

Ambika P3 er et 4000 kvm stort visningsrom for samtidskunst og arkitektur som ligger i den massive tidligere betongproduksjonshallen ved University of Westminster, bygget i 1960. Tromsø Kunstforening er et visningssted for samtidskunst i byen med verdens nordligste universitet, 1000km nord for polarsirkelen. Bygget har aldri tjent noe annet formål enn kultur og i disse dager er Tromsø Kunstforening en viktig arena for kunst i Nord-Norge. Deres program fokuserer på nyere eksperimentell kunst. Disse to visningsstedene, med sine vidt forskjellige egenskaper, danner en sammenstilling som tilsvarer praksisen til kunstnerne som inngår i Potential Architecture. Deres ulike sosiale og miljømessige kontekster reflekterer forskjellene mellom kunstnerne, men trekker også oppmerksomhet mot deres likheter. De deler alle interessen for hvordan kunst og arkitektur kan fungere som symbiotiske prosesser i en kritisk og alternativ praksis.

De spesifikke forholdene i Nord-Norge har hatt inflytelse på arbeidene til Joar Nango, som også har fellestrekk med noen aspekter av arbeidene til Alexander Brodsky. Det tynt befolkede arktiske miljøet holder fast ved sin dype urfolkskultur, som kan videreføres til Brodskys ideer om en low tech DIY estetikk, og anerkjennelsen av lokal byggeskikk som et uttrykk for kulturell identitet.
Som kunstner / arkitekt og del av den etniske samiske befolkningen, skaper Joar Nango moderne strukturer som reflekrerer over fortiden. Nango studerte arkitektur og jobber som kunstner. Han produsere stedsspesifikke installasjoner i gallerier og offentlige rom, samt bygninger inspirert av den kreative enkelheten og DIY mentaliteten som finnes i avsidesliggende områder av Nord-Norge. I tillegg til ulike publikasjonsprosjekter, har Nango også samarbeidet om prosjekter i krysningen mellom kunst, design og arkitektur. Alexander Brodsky fikk først internasjonal anerkjennelse i 1980 med sin utopiske og fantasifulle "papir arkitektur", som han utviklet i samarbeid med Ilya Utkin. Hans bruk av gjenvunnet materiale, objekter fra dagliglivet, stemningsfull belysning og stoffer som olje, leire, sand og is, demonstrerer hans unike, kunstneriske visjon. Karakteristisk for Brodskys arbeider er interessen for tradisjonelle bygninger og bruk av lokale materialer i produksjon av en arkitektur som fremhever russisk arv, men som samtidig fungerer som en kritikk av den uregulerte og korrupte byggenæringen som manifesterer seg i en stor metropol. Apolonija Sustersics kunstneriske praksis er ikke-objektorientert, men utspiller seg i form av dokumentasjon og polemiske plattformer, som case-studier av kunst som en aktivitet i konstant bevelgelse. Sustersic arbeider parallelt som sosiolog, designer og byplanlegger, med å re-aktivere et både fysisk og kulturelt sted, noe som også karakteriserer Joar Nangos praksis. Sean Griffiths er kjent for sin svært idiosynkratiske arkitektoniske visjon, med sterke referanser til billedkunstfeltet. Griffiths arbeider undersøker viktige aspekter som mellomrom, autentisitet, smak og representasjon, temaer som ofte forblir ubestridt i vanlig arkitekturpraksis. For Griffiths, er disse spørsmålene viktige elementer i produksjonen både av sosiale, politiske og estetiske betydninger innen arkitekturen og bør derfor belyses. Edvine Larssens arbeider tar for seg de uatskillelige forholdene mellom rom, struktur og menneskelig erfaring. Disse kombinerer Larssen i sine stedsspesifikke installasjoner, der hun utforsker forholdet mellom mennesker, rom og størrelse. Under den første Potential Architecture utstillingen i London, deltok kunstneren i SALT i Nord-Norge, et prosjekt som baserte seg på den symbolske betydningen av den tradisjonelle strukturen i fiskehjellen, og dens betydning i et stadig mer sårbart miljø truet av klimaendringer og global kapitalisme. Edvine Larssens praksis passer godt inn i de overordnede premissene for Potential Architecture som stipendiat ved Norsk Program for kunstnerisk utviklingsarbeid ved Kunstakademiet i Trondheim med sitt forskningsprosjekt som har tittelen «Teatralsk, men ikke teater. Arkitektonisk, men ikke arkitektur. Skulpturelt, men ikke skulptur.»

Forholdet mellom kunst of samfunn opplever økt oppmerksomhet ettersom kunstnere har begynt å undersøke det bredere samtidskunstfeltet i et nytt lys og samtidskunsten har ekspandert til å inkludere et sosialt engasjement. Potential Architecture understreker sammensmeltningen av disiplinene kunst og arkitektur, og viser hva som kan skje når kunstnere befinne seg i skjæringspunktet mellom disse to. Det åpnes et nytt terreng som er mindre utforsket, og med begrenset eksponering mot det brede publikum. Objektet har fortsatt en funksjon, men ikke som et produkt. Dette bringer kunstnere fra ulike steder i verden sammen, hvor hver av dem tar opp problemet fra sitt perspektiv og innenfra de spesifikke forholdene de befinner seg i i deres eget nærmiljø.

DAVID THORP